Kraftpris for begynnere

Omsetningen av elkraft slik det gjøres i dag gir periodevis superprofitt for kraftselskapene. Når slik superprofitt oppstår ønsker vi som samfunn ikke at overskuddet skal kunne anvendes fritt av kraftselskapene eller deres eiere.

Omsetningssystemet for elkraft er ikke komplisert. Om du er et kraftverk kan du selge strøm på Nordpool-børsen og bestemme den laveste prisen du vil selge til. Ønsker du å kjøpe strøm for videresalg eller til eget bruk handterer Nordpool budet ditt og sørger for kobling mellom selger og kjøper.

Prisen vil variere med etterspørselen. Om det er lav etterspørsel vil bare kraftverkene med effektiv produksjon og lave kostander kunne levere til markedsprisen og fremdeles ha lønnsomhet. Vi får lave priser. Dermed faller den minst effektive kraftproduksjonen ut av markedet. Når etterspørselen er høy vil alle kraftprodusenter ønske å levere, og prisen vil tilpasses kostandene for produksjon som den minst lønnsomme produsenten har. Vi får en periode med høy pris.

I tillegg tilbyr Nordpool å sette priser for levering av kraft i fram i tid. De tilbyr også ulike kontraktsformer som har til hensikt å balansere risiko for kjøper og selger. Disse verktøyene endrer ikke den grunnleggende prismekanismen.

Strøm omsettes på samme måte som andre råvarer kaffe, sukker, etanol mfl.

Overføringskabler for strøm er dyrt: Vi bygger ikke flere av dem enn en har bruk for å få strøm fra nærmeste kraftverk og ut til markedet. Overføringskabler bidrar heller ikke til mer kraft og har historisk ikke vært høyt prioritert da det har blitt sett på som mer fornuftig å bygge mer kraftproduksjon enn å bruke pengene på å flytte kraft. Som en konsekvens av dette har vi fått ulike prisområder. I Norge har vi 5 slike områder hvor prisen må fastsettes separat. Kraftprodusentene i vært område kan på grunn av manglende overføringskapasitet til andre områder ikke nå kunder utenfor prisområdet. Kraftproduksjon har betydelig ulemper lokalt og det synes også fornuftig at hvert enkelt område selv må bære ulempene ved kraftproduksjon tilsvarende det en forbruker.

Så kommer det sentrale spørsmålet, hva skjer om produsentene ikke kan møte etterspørselen?

La oss ta kaffe som eksempel. Prisen stiger, kaffen vi kjøper i butikken blir dyr, flere begynner å produsere kaffe, forbrukeren drikker mindre kaffe og ny balanse i markedet oppstår og prisen faller tilbake.

La oss tenke oss at tilbud i helsevesenet var finansiert på en børs, for eksempel blindtarmoperasjoner. Hvor mye ville en pasient vært villig til å betale for redde livet når leverandørene av operasjoner ikke klarer å møte etterspørselen? Det er tilnærmet uendelig. Strøm er ikke like ille, men det forklarer hvorfor strømprisen blir ekstremt høy og totalt frikoblet fra kostanden ved produksjon og kravet til lønnsomhet i en bedrift for å sikre investorene en rimelig avkastning.

Vi kan derfor ikke ha en prisfastsetting av kraft på børs uten regulering. Det er noen reguleringsmekanismer og de er ofte diskutert. Kraftprodusenten har leveringplikt og fyllingsgraden i vannmagasinene er politisk styrt. Disse reguleringsmekanismene bidrar til at kraftverkene har kapasitet for produksjon i perioder hvor etterspørselen er stor, les vinteren i Norge.

Det er overføringskabler til andre kraftområder som kan avhjelpe i korte perioder hvor forbruket av kraft er høyt. Slike har mellom norske kraftområder og fra Norge til utlandet. I Midt-Norge til Sverige og lengre sør til England, Tyskland, Danmark og Sverige. Dette gir mulighet til import i høylastperioder og mulighet for salg av overskuddskraft på andre tider av året. Mange kraftområder har vært avhengig av dette, og nytt godt av det, i årevis. Overføringslinjene har begrenset kapasitet og det er derfor bare når produksjonskapasiteten hos produsenten er nærmest fullt utnyttet at en får innslag av prisen i nabo-området på et annet prisområdes pris. Selv når naboområdets pris er svært høy.

Når underskuddet på kraft blir stort er ikke disse mekanismene nok. Og som vist over skyldes høy pris at det produseres for lite kraft, at kapasiteten i kraftverkene er for lav.

Om en setter et pristak på elkraft vil en måtte innføre en form for rasjonering som hindrer forbrukerne i å trekke kraft fra nettet. Ingen har en løsning på hvordan dette kan gjennomføres i praksis annet enn ved bruk av pris.

I de 5 norske prisområdene er det ingen relevant mengde ubrukt kapasitet for elkraftproduksjon. Det vil derfor ikke ha betydning om en investerer i overføringskapasitet internt i Norge.

Nedlegging av overføringskapasitet til utlandet vil ikke bidra til mer elkraft i markedet og påvirkningen på prisene i Norge kommer av at det ikke produseres nok i de norske prisområdene.

At vi som ved et trylleslag kan løse problemet om vi stenger overføringskablene til utlandet er ikke riktig. Vi må enten produseres mer elkraft eller vi må etterspørre mindre. Så enkelt er det.

Alle kraftverk i Norge kontrolleres gjennom eierskap av Staten eller kommunene. Disse eierne kan derfor omfordele superprofitten og ved det unngå misbruk av felleskapets midler som vidløftige planer i kraftselskapene representerer.

Om kraftunderskuddet vedvarer er eneste løsning for lavere priser at staten overtar all kraftproduksjon og all import av kraft. Da er vi på en helt annen diskusjon.